1.1 Så hendte det en dag, i Claudius Lydius Amaranth hus i Moesia, mens husfaren samlet sine rundt seg for å innta aftensmåltidet, at det kom gjester til huset.

1.2 Disse gjestene hadde vandret langveisfra, helt syd ifra Antiokia, og de var slitne og trette efter reisen.

Det var voksne menn og endel kvinner i følget, og alle var de kledd i kapper som var fillete og fulle av veistøv. 1.3 Men værten reiste seg fra sitt leie, og hilste dem velkommen som gjester i sitt hus. En kvinne steg frem som lederen av flokken, hun skred over gulvet trass i at man kunne se hun var sliten etter reisen. Kvinnen tok sjalet fra sitt hode. 1.4 Da gjenkjente en av slavene, som selv var av Davids ætt, henne, og fortalte de som sto omkring at hun var den Maria som var kjent som skjøgen, og regnet som hellig iblant Jødefolket. Og hele hennes følge, og slaven som hadde gjenkjent henne knelte; og hun talte med frimodig hjerte:

2.1 "Hør Romere! Vel tar dere i mot oss i dette hus, og vel går det den som deler sin rikdom i denne verden med dem rike i ånden."

2.2 Da sa Claudius: "Om dere er kommet i fred og bringer ro og glede til huset, er dere velkomne. Men jeg har alltid hørt at folket deres har vandret langt, og vandringen er neppe ennå over. Hvorfor finner dere ikke fred selv i fredens rike? Si meg jødinne med det skjemske blikket verdig en Dame ved Keiserens bord, hva sendte dere ut på vandring denne gangen?"

2.3 Og kvinnen svarte. "Langt har mitt folk vandret, det er så, men nå har jeg vandret bort fra mitt folk."

2.4 Claudius undret seg over dette, og ba henne forklare nærmere.

Så fortsatte kvinnen med disse ord: "Så hør vår klage: stor urett er begått imot oss i vår hjemby, våre brødre vender oss ryggen og spytter på sine milde søstres ord. Alt har vi ofret for vår Mester, og livet var vi villige til å gi for fellesskapet, som vi elsket. Men våre brødre ville det ikke slik, og drev oss ut i kulden. Nå reiser vi søstrene mot Roma, for å bygge vår menighet der. Men mine små søstre er slitne. Vær god og gi oss et rom å hvile ut i, så skal vi dele vår Sannhet med dere, Romere! For se, vi bærer Mesterens merke, vår elskede bror Jesus, hvis føtter vi salver og hår vi kysser i drømme like til denne dag, i visshet om at vi atter skal bli ett men Ham!"

2.5 Og Claudius reiste seg og talte: "Kvinne, du vet at hver skal få tilbe sin Gud i keiserens rike, og om noen hindrer dere, kan dere fritt slå dere ned i en annen by. Men ordene du taler er farlige, hvorfor kommer du til meg med en bønn om hjelp, jødinne. Ville det ikke være visere å vende seg mot sine egne?"

2.6 Men kvinnen hevet nok en gang blikket og svarte, som i en rus:

"I en drøm fikk jeg vite at du famler i blinde nå, Claudius Lydius Amaranth. Du vakler i din avgudsdyrkelse, og søker noe annet. Jeg har kommet for å fortelle deg at du ikke er alene om å søke. Vår tid er full av famlende hender, og noen skal gå rundt i verden og gripe dem.

2.7 Frykter noen mann gjør jeg ikke. Vel kjenner jeg menns natur, for godt til å frykte noen levende mann! Men mine brødre har vendt oss ryggen, og medynk skal vi ha med dem, for de trår feil og glemmer Ordet og visdommen i sin iver etter å gripe De famlende hender. Ve dem, den dagen de selv skal falle om, hvem skal støtte klippen når den vakler og har glemt sin sannhet?"

2.8 Claudius svarte så: "Jeg forstår ikke dine ord, jødinne, men skjønner at det du taler om er viktig og rett. Du og ditt følge er velkomne til å bli i mitt hus og hvile ut. I morgen må vi tale mer sammen.

Tjenere, ta vel imot disse menneskene, og respekter deres skikker i keiserens ånd mens de er mine gjester!"

Kinesisk kilde ca 39 e.Kr

...samtidig som romeren Claudius Lydius Amarant tilbragte tid i Moesia for sin egen fornøyelses skyld.

Der møtte han forøvrig en æreløs kvinne, som hevet stemmen ved hans hoff. Jeg reiste raskt videre mot mer interessante trakter, på den syngende elven ned mot sumplandskapet. Fuglelivet var på denne årstiden særlig...

Jødisk kilde ca. 40 e.Kr

1:1 Slik skjedde det, at Claudius trakk seg tilbake til Moesia med sine slaver. 1:2 Og slik hadde det seg, at Claudius, en beryktet mann av en beryktet slekt, en kveld lot sine danserinner danse for seg. Og han var mørk til sinns, for lite kunne glede ham. 1:3 Det senket seg da en stillhet blant hans slaver og hans gjester, for midt foran ham sto en skikkelse som hadde passert soldatene uten å bli stanset. Men nå lot hun kappen falle, og snakket. 1:4 Og hun sa, Søk ikke forgjeves og reis ikke for langt, for Guds rike bærer du med deg. 1:5 Og soldatene skrittet frem med sine sverd hevet, men Claudius stanset dem. Claudius sa, Kvinne, hvorfor taler du disse ord, og hvem har sendt deg? 1:6 Og hun svarte, Meg er det gitt å se der andre er blinde, og meg er det gitt å tale i Sannhet. Der deres hender famler skal jeg gripe dere og lede dere. For den som ser Guds rike eier den største rikdom, og den som blir gitt rikdom og deler den blir dobbelt velsignet. 1:7 Hør da hans ord, vår mester og elskede bror, Jesus fra Nasaret, død ved korset i Jerusalem, han som kalte seg Menneskesønnen. Jeg er Maria Magdalena, og jeg har med mitt følge vandret bort fra mitt folk, for mine brødre ser ikke lenger og har vendt oss ryggen. 1:8 Claudius talte da, Jødinne, din Mester og elsker er ikke ukjent for meg, ei heller du. Hvorfor skulle jeg ønske deg velkommen, du som er utstøtt blant dine egne? Mine guder er mektige, og jeg har ingenting å frykte og lite å vinne. 1:9 Men hun svarte, Klippen har lite å frykte, og likevel, hvem skal klippen støtte seg til når den vakler? 1:10 Claudius tenkte seg da vel om før han reiste seg fra sitt leie og befalte at hun skulle få bli, for han ønsket å tale mer med henne. Men blant gjestene oppsto det mye uro, og blant slavene likeså.